Koronapandemien har snudd opp ned på hele livet for de aller fleste av oss, i løpet av det som føles som noen få skarve dager. Akkurat nå er det mye som tyder på at verden neppe blir den samme igjen når viruset er bekjempet.
Håndhilsen var én av de første tingene som forsvant da pandemien og sosial distansering var et faktum. Det er slettes ikke sikkert at den flere tusen år gamle hilsetradisjonen vil overleve koronaen.
Les også: Brakkesjuk? Her er de beste gratiskursene på nett
Har du noen gang tenkt på hvilken rolle håndhilsen faktisk har i sosiale sammenhenger? Og har vi egentlig fått noen digitale alternativer?
Etablerer en tillitsrelasjon
Jeg gjorde en del research på sosial koreografi da jeg skrev følgende artikkel for Dansens Hus. Dette er et veldig fascinerende begrep som sier noe om hvordan ulike bevegelser vi gjør, også i hverdagen, er med på å forsterke og videreføre samfunnets verdier og normer og sosiale strukturer.
Håndhilsen er et godt eksempel på nettopp sosial koreografi. Dette er en flere tusen år gammel tradisjon, som mest sannsynlig har sitt opphav i en annen universell gest – to tomme hender med håndflater vendt oppover for å vise at man ikke har noe å skjule. Håndhilsen er en videreføring av dette. Det er en måte å etablere en tillitsrelasjon på, også da begge de involverte partene gjør seg selv sårbare i de øyeblikkene hendene er låst.
Enkelte forskere mener at selve opp og ned bevegelsen i en håndhilsen stammer fra Romerriket. Dette som et forsøk på å oppdage om motparten skjulte kniver eller andre våpen i jakke- eller skjorteermene. Da var det også mer vanlig å gripe hverandres håndledd og ikke hender.
Byttet ut med nazihilsen
Et hilserituale har i dag, på akkurat samme måte som for flere tusen år siden, som formål å etablere et sosialt og trygt rom for interaksjon. Ved å strekke ut ei hånd viser én av partene et ønske om sosial kontakt. En invitasjon som motparten kan velge å akseptere ved å tilby et håndtrykk tilbake. Det danner et sosialt rom der og da, som eksisterer til partene velger å forlate det.
Håndhilsen sier også noe om relasjonen eller hierarkiet mellom de to individene. Det å ta hverandre i hånden er et tegn på at personene er likestilt eller i alle fall velger å se hverandre på denne måten.
Å bukke derimot er en hilsetradisjon som ofte viser et hierarki, der den som bøyer seg lavest er også implisitt mer underdanig.
Sosial koreografi har i flere tusen år blitt brukt bevisst, blant annet for å innføre eller bygge opp en politisk ideologi, for eksempel i Nazi-Tyskland. På begynnelsen av 1930-tallet ble også sivile tyskere pålagt å bytte ut håndhilsen med nazihilsen i alle sine sosiale interaksjoner. Istedenfor å hilse på hverandre ble armen løftet oppover, mot himmelen som tidligere bare var forbeholdt Gud, noe som også løftet og mystifiserte Hitler. På samme tid utviste individet en ufrivillig underdanighet for Det tredje riket.
Bør bli borte for godt
Koronapandemien ser ut til å ha oppnådd det Hitler ikke lyktes med. Håndhilsen har forsvunnet, eller blitt byttet ut med albue- eller fothilsen, som ingen ser ut til å greie å ta like seriøst.
Skal vi tro én av USAs fremste smitteeksperter, Anthony Fauci, kan og bør håndhilsen nå bli borte for godt.
– For å være helt ærlig, så synes jeg ikke at vi bør håndhilse noen gang igjen. Det vil ikke bare bidra til å hindre spredningen av koronaviruset, men også kraftig redusere forekomsten av influensa, sa Fauci i Wall Street Journals podcast på tirsdag.
Samtidig kan de dristige, eller dumdristige av oss, velge å uttrykke en økt tillit til andre nettopp ved å fortsette å håndhilse eller kinnkysse noen utvalgte, litt faire la bise inspirert av trendy søreuropeere.
Den britiske professoren og adferdsforskeren Valerie Curtis har skrevet boken «Don’t Look, Don’t Touch, Don’t Eat» om alt som får oss til å tenke «blæh» og «æsj». Hun mener at håndhilsen og klemmer er nettopp en slags underbevisst erklæring om at vi liker og stoler nok på den andre personen til å ville utveksle noen bakterier og virus med vedkommende. (Når man tenker sånn på det… 🤢)
Digitale alternativer
Nå som mange av de sosiale interaksjonene, både privat og på jobb, har blitt flyttet til den digitale sfæren, hva skjer egentlig med håndhilsen?
Behovet for å etablere en tillitsrelasjonen i starten av en interaksjon er minst like sterkt tilstede når dette foregår på video. En undersøkelse fra videokonferanse-leverandøren Highfive fra 2016 viste blant annet at nærmere 6 av 10 føler seg mer selvbevisste og ukomfortable å snakke med noen på video enn å møte dem ansikt-til-ansikt.
Det kan være noe veldig sårbart og ukomfortabelt i å møte en person eller flere for første gang i et videomøterom, der vi stirrer på oss selv i lite flatterende lys, med dobbelthake-utsnitt, samtidig som vi inviterer andre inn i vår private sfære. Video og chat begrenser også muligheten for å bruke og lese av kroppsspråket, som utgjør en svært viktig del av den ikke-verbale kommunikasjonen for de fleste av oss.
Slik sett finnes det ingen fullgode og universelle digitale erstatninger for håndhilsen, men her er noen veldig enkle og konkrete råd:
- Rett deg opp i ryggen
- Smil og følg med
- Tenk over hva kroppsholdningen din utstråler. Her har sosiologen Amy Cuddy et veldig interessant, om noe omstridt TED Talk – Your body language may shape who you are.