Det sies at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Sjeldent har dette uttrykket passet bedre enn til handlingen i Netflix-dokumentaren Unnatural Selection.
Det er mulig at jeg begynner å bli lettskremt på mine gamle dager, men denne dokumentaren fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg flere ganger.
Til forskjell fra en hvilken som helst skrekkfilm er scenarioene som skisseres her nemlig allerede i ferd med å bli en realitet.
CRISPR
Du har sikkert hørt om biohackere og genmodifiseringsteknologien CRISPR de siste årene. Mest sannsynlig i forbindelse med den kinesiske forskeren He Jiankui som i 2018 plutselig sto frem med sitt eksperiment – tvillingene Lulu og Nana som skulle være immune mot HIV.
Clustered Regularly Interspaced Short Palindromic Repeats eller CRIRSP er en nyutviklet metode som gjør det relativt enkelt og rimelig å endre på den genetiske koden som ligger til grunn for alt liv her på jorden.
Mulighetene er tilsynelatende uendelige. Metoden gjør det blant annet mulig å kurere svært mange sykdommer. I tillegg åpner det opp for å gå inn og forebygge sykdom før den i det hele tatt oppstår, slik som i det kinesiske forsøket.
Nettopp dette aspektet gjør denne teknologien både så fantastisk fascinerende og samtidig fryktelig skremmende.
For de genetiske endringene er permanente og videreføres til de neste generasjonene. Uten at vi aner noe som helst om de mulige konsekvensene.
Etiske dilemmaer
Dokumentaren gjør en god jobb både med å forklare hva denne teknologien går ut på og synliggjøre den myriaden av muligheter og utfordringene som ligger her.
Filmskaprne Joe Egender og Leeor Kaufman snublet nærmest tilfeldig over tematikken da de gjorde research til et sci-fi-prosjekt. Resultatet har blitt til miniserie i fire deler med en lang rekke forskere på kildelisten, ispedd sterke personlige historier.
Ingen av forskerne som er intervjuet er udelt positive. CRISPR-teknologien sammenlignes blant annet med kjernekraft. Både når det kommer til de enorme mulighetene og potensialet for ekstremt stor og ubøtelig skade.
Dokumentaren introduserer også en annen gruppe som utforsker CRISPR – biohackere. Ledet an av den tidligere NASA-forskeren Josiah Zayner, som ønsker å gjøre denne metoden tilgjengelig for alle.
Biohacker seg selv
Zayner har fått sin del av oppmerksomheten de siste årene da han ved gjentatte anledninger har har testet genmodifisering på seg selv, blant annet for å øke muskelveksten.
Fra sin garasje i California selger han også gjør det selv-sett til hjemmebruk, som lar hvem som helst leke med denne teknologien. Og leke gjør de.
Det har nemlig vokst frem en stor bevegelse av biohackere over hele verden. Ved hjelp av utstyr kjøpt på eBay og instruksjonsvideoer på YouTube sitter de i kjellere og garasjer og eksperimenterer med genene.
Til forskjell fra Zayner er de aller fleste selvlærte. Dokumentaren gjør det også nokså tydelig at de heller ikke nødvendigvis forstår konsekvensene av det de holder på med.
Genetisk sjansespill
Det er nemlig her det begynner å bli veldig skummelt. Både forskere og biohackere omtaler CRISPR-metoden som en skalpell som lar dem redigere genene, ikke ulikt det man gjør i et tekstbehandlingsprogram.
Du kan markere et spesifikt genetisk område, klippe det ut og lime inn noe annet. Voilà, sykdommen er kurert og vi kan alle få supersyn og større muskler.
Men så enkelt er det selvfølgelig ikke. Alt tyder på at det genetiske samspillet er langt mer komplisert enn som så. Endringer ett sted i den genetiske koden kan føre til uante konsekvenser for resten av organismen. Dette forplanter seg og forsterkes ettersom den endrede genetiske koden videreføres til de neste generasjonene.
Vi vet lite om de kinesiske tvillingene Lulu og Nana, men forskerens rapport kan tyde på at det er lite sannsynlig at de faktisk har blitt immune mot HIV. Et annet eksempel som lenge ble trukket frem som fremtidens matproduksjon, de genmodifiserte hornløse kyrne i USA, viste seg å være blant annet antibiotikaresistente, ifølge The New Food Economy.
Her kommer skrekkfilm-assosiasjonen – å se både forskere og biohackere forsøke å navigere dette landskapet er som å være vitne til begynnelsen på en endetidsfilm der noen intetanende slipper den neste runden med byllepest eller supergnagere løs på verden fra laboratoriet i garasjen.
Helter og skurker
Samtidig evner dokumentaren også å vise hvorfor mennesker som Josiah Zayner, som jeg umiddelbart tenker burde stoppes, dyrkes som helter av mange andre.
Tilgang på medisiner og riktig behandling er ingen selvfølge i store deler av verden. Det skaper et klasseskille. Derfor er det ikke så rart at mange føler et behov for å vise de store farmasøytiske selskapene fingeren og forsøker å kurere seg selv.
Idealistiske biohackere til tross, den mest hårreisende replikken i dokumentaren kommer faktisk fra en direktør i et farmaselskap.
Se selv og bli sint og kanskje til og med skremt.